Ansvar og krav til vann- og avløpssektoren

For å kunne levere vann- og avløpstjenester må kommunen ivareta en rekke funksjoner og krav som er regulert i særlovgivningen for eiere av vann- og avløpsanlegg.

I det følgende beskrives viktige krav som er stilt i lover, forskrifter og annet regelverk for vann- og avløpssektoren.

Ansvar og krav til den kommunale vannsektoren

Det viktigste regelverket som definerer ansvaret for vannforsyningsanlegg er:

Den følgende beskrivelsen av ansvar som regelverket gir, er ikke fullstendig, men angir det mest sentrale som er med på å definere hva som kan defineres som nødvendige kostnader knyttet til vanntjenestene.

Drikkevannsforskriften

I områdene som har kommunal vannforsyning er kommunen, eventuelt kommunale eller interkommunale selskap, «vannverkseier». Drikkevannsforskriften § 3 definerer og avgrenser vannverkseiers ansvar:

Bokstav m) Vannverkseier:

«den eller de fysiske eller juridiske personene som har ansvaret for at kravene til vannforsyningssystemet etterleves».

Bokstav k) Vannforsyningssystem:

«system som ikke er enkeltvannforsyning, og som består av ett eller flere av følgende elementer: vanntilsigsområde, råvannskilde, vannbehandlingsanlegg og distribusjonssystem. Vanntilsigsområdet eller råvannskilden utgjør alene ikke et vannforsyningssystem».

Drikkevannsforskriften definerer også kvalitetskrav og krav til sikkerhet og beredskap m.m.

Mattilsynets rolle

Mattilsynet er tilsynsmyndighet for vannverkseierne og deres overholdelse av drikkevannsforskriften, inkludert internkontrollbestemmelsene i denne forskriften. Mattilsynet er også godkjenningsmyndighet for vannverkene.

Krav om ROS-analyser

Vannverkseierne har et selvstendig ansvar for å vurdere risiko og omfanget av tiltak som er nødvendig for å sikre en god og sikker vannforsyning. Både plan- og bygningsloven og sivilbeskyttelsesloven stiller krav til kommunene om ROS-analyser.

Plan- og bygningsloven setter søkelys på at utbygging skal skje på trygge arealer. Den helhetlige risiko- og sårbarhetsanalysen etter sivilbeskyttelsesloven skal være grunnlag for kommunens langsiktige mål, strategier, prioriteringer og plan for oppfølging av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. ROS-analyser etter helseberedskapsloven sørger for en samordning av vannverkets virksomhet og det øvrige helsearbeidet i kommunen.

Resultatene fra ROS-analyser vil være med å definere behov og nødvendige kostnader i den kommunale vannsektoren.

Brannforebygging

Av forskrift om brannforebygging §21 fremgår det at ¨

«Kommunen skal sørge for at den kommunale vannforsyningen fram til tomtegrenser i tettbygde strøk er tilstrekkelig til å dekke brannvesenets behov for slokkevann.¨

I boligstrøk og lignende der spredningsfaren er liten, er det tilstrekkelig at kommunens brannvesen disponerer passende tankbil.

I områder som reguleres til virksomhet hvor sprinkling er aktuelt, skal kommunen sørge for at det er tilstrekkelig vannforsyning til å dekke behovet».

Av dette følger at kostnadene med å sikre tilstrekkelig kapasitet i vannforsyningen for å tilfredsstille kravene om slokkevann og sprinkling er en del av den kommunale vannsektoren og kan finansieres med gebyrene, inkl. nødvendige hydranter og brannkummer som gjør vannet tilgjengelig for slokking. § 21 sier imidlertid ikke at kommunale vanngebyr skal dekke alle kostnadene med brannvannforsyningen.

Krav til vannforsyningsanlegg etter byggteknisk forskrift (TEK 17)

Byggteknisk forskrift angir i §11-1 krav til tilrettelegging for rednings- og slokkemannskap.

§ 11-1.Sikkerhet ved brann

«(1) Byggverk skal prosjekteres og utføres slik at det oppnås tilfredsstillende sikkerhet ved brann for personer som oppholder seg i eller på byggverket, for materielle verdier og for miljø- og samfunnsmessige forhold.

(2) Det skal være tilfredsstillende mulighet for å redde personer og husdyr og for effektiv slokkeinnsats.

(3) Byggverk skal plasseres, prosjekteres og utføres slik at sannsynligheten for brannspredning til andre byggverk blir liten.

(4) Byggverk der brann kan utgjøre stor fare for miljøet eller berøre andre vesentlige samfunnsinteresser, skal prosjekteres og utføres slik at sannsynligheten for skade på miljøet eller andre vesentlige samfunnsinteresser blir liten».

I § 15-7 Utvendig vannforsyningsanlegg med ledningsnett gir forskriften generelle og spesielle tekniske krav til anleggene som skal sikre helse, miljø og sikkerhet, samt angir krav til at anleggene blir dimensjonert tilstrekkelig og med materialer som ikke forringer vannkvaliteten

Ansvar og krav til den kommunale avløpssektoren

Det viktigste regelverket som setter krav til eier av avløpsanleggene er:

Den følgende beskrivelsen av ansvar som regelverket gir, er ikke fullstendig, men angir det mest sentrale som er med på å definere hva som blir nødvendige kostnader knyttet til avløpssektoren.

Forurensingsregelverkets krav til utslipp og anlegg

Når kommunen har etablert avløpsledning i tettbebyggelser, setter forurensningsforskriften kapittel 13 og 14 krav til virksomheten:

Kapittel 13 «Utslipp av kommunalt avløpsvann fra mindre tettbebyggelser» (kommunen er selv forurensningsmyndighet)

Kapittel 14 «Utslipp av kommunalt avløpsvann fra større tettbebyggelser» (Fylkesmannen er forurensningsmyndighet)

Kommunale avløpsledninger utenfor tettbebyggelsene kan også være en del av den kommunale avløpssektoren.

Kommunen kan i tillegg eie avløpsanlegg som er etablert for institusjoner, grendeskoler og/eller et mindre antall virksomheter. Utslippet reguleres etter forurensningsforskriften kapittel 12 «Krav til utslipp av sanitært avløpsvann fra bolighus, hytter og lignende», med kommunen som forurensningsmyndighet.

Utslippet etter forurensningsforskriften kapittel 12

I følge denne forskriften må kommunen definere om slike anlegg skal være en del av kommunal vann- og avløpssektor eller ikke:

Alternativ 1:

Den kommunale virksomheten (ev. andre som er tilknyttet) er abonnent tilknyttet kommunal vann- og avløpsledning, og betaler ordinært vann- og avløpsgebyr (inkl. tilknytningsgebyr).

Alternativ 2:

Den kommunale virksomheten eier og driver anleggene selv. Anlegget er da ikke en del av den kommunale avløpsvirksomheten, og den kommunale virksomheten skal ikke betale gebyr til vann- og avløpssektoren. Anleggseier sidestilles med andre eiere av private avløpsanlegg.

Dersom kommunen er deleier i avløpsanlegg, er kommunen iht. forurensningsloven § 24 ansvarlig for driften av anleggene. Slike anlegg kan også være en del av den kommunale avløpssektoren. Etter forurensningsloven § 25 kan kommunen dekke sine kostnader med avløpsgebyr. Prinsippene for gebyrberegningen for anleggene må innarbeides i kommunens gebyrforskrifter, og kommunen må vedta gebyrsatser for det enkelte år i gebyrregulativet basert på selvkost for driftsoppgavene.

Forurensningsmyndigheten (kommunen eller statsforvalteren) gir utslippstillatelser til anleggseier i tråd med kravene i forurensningsforskriften.

Forurensningslovgivningens definisjoner av avløpsanlegg og avløpsvann

Forurensningsloven §21 definerer avløpsanlegg og avløpsvann:

«Med avløpsanlegg forstås anlegg for transport og behandling av avløpsvann.
Med avløpsvann forstås både sanitært og industrielt avløpsvann og overvann».

Forurensningsforskriften § 11-3 gir følgende definisjoner for begreper som anvendes i forskriftens kapittel 11 til 15B:

«a) Avløpsvann: Både sanitært og industrielt avløpsvann og overvann.

b) Kommunalt avløpsvann: Sanitært avløpsvann og avløpsvann som består av en blanding av sanitært avløpsvann og industrielt avløpsvann og/eller overvann. Dersom mengden sanitært avløpsvann ikke overstiger 2000 pe. og sanitært avløpsvann samtidig utgjør mindre enn 5 % av avløpsvannet, regnes avløpsvannet ikke som kommunalt avløpsvann.

c) Sanitært avløpsvann: Avløpsvann som i hovedsak skriver seg fra menneskers stoffskifte og fra husholdningsaktiviteter, herunder avløpsvann fra vannklosett, kjøkken, bad, vaskerom eller lignende»

Krav til sikkerhet, beredskap og risikoanalyser

Både plan- og bygningsloven, helseberedskapsloven og sivilbeskyttelsesloven stiller krav til kommunene om risiko- og sårbarhetsanalyser. Plan- og bygningsloven setter søkelys på at utbygging kan skje dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold, noe som forutsetter at kommunen har vurdert risikoen. Den helhetlige risiko- og sårbarhetsanalysen etter helseberedskapsloven og sivilbeskyttelsesloven skal være grunnlag for kommunens langsiktige mål, strategier, prioriteringer og plan for oppfølging av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. Resultatene fra ROS-analyser vil også være med å definere nødvendige behov i den kommunale avløpssektoren.

Krav til avløpsanlegg etter byggteknisk forskrift (TEK 17)

Byggteknisk forskrift setter i §15-8 krav til håndtering og bortledning av overvann og drensvann. Det stilles krav om at avløpsanlegg skal prosjekteres og utføres slik at avløpsvann bortledes i takt med tilført vannmengde, og slik at god helse ivaretas.

De generelle og spesielle tekniske krav til anleggene som skal sikre helse, miljø og sikkerhet, samt forventet levetid. Tilrettelegge for høy driftssikkerhet og effektiv drift. Avløpsanleggene skal tåle stor belastning og ha tilstrekkelig tetthet mot lekkasje.

§ 15-8. Utvendig avløpsanlegg med ledningsnett. Overvann og drensvann

«(1) Overvann og drensvann skal i størst mulig grad infiltreres eller på annen måte håndteres lokalt for å sikre vannbalansen i området og unngå overbelastning på avløpsanleggene.

(2) Bortledning av overvann og drensvann skal skje slik at det ikke oppstår oversvømmelse eller andre ulemper ved dimensjonerende regnintensitet.

(3) Byggverk skal sikres mot oversvømmelse som følge av høy vannstand eller overtrykk i avløpsledning. Sjenerende lukt skal ikke forekomme.

(4) Avløpsanlegg skal

a) prosjekteres og utføres slik at avløpsvann bortledes i takt med tilført vannmengde, og slik at god helse ivaretas

b) tilrettelegges for høy driftssikkerhet og for effektiv drift og vedlikehold

c) være selvrensende og ha nødvendige punkter for inspeksjon og rengjøring

d) tåle indre og ytre belastninger samt kjemiske påvirkninger

e) sikres mot frostskader

f) ha tilstrekkelig tetthet mot lekkasje

(5) Stikkledning for avløpsanlegg som ikke lenger brukes, skal frakobles.»

Finansiering av overvannstiltak

Økende overvannsmengder pga. klimaendringer og økt urbanisering, krever andre typer tiltak enn å føre overvannet i avløpsrør. Det forsterker behovet for å avklare hva slags håndtering som kan defineres som en del av avløpssektoren finansiert med avløpsgebyr.

Miljødirektoratet har lagt ut informasjon til kommunene som beskriver hvilke overvannstiltak som kan finansieres med vann- og avløpsgebyrene:

«Kommunen kan finansiere åpne overvannsløsninger:

  • over det ordinære kommunebudsjettet,
  • gjennom spleiselag eller
  • andre tilgjengelige finansieringsordninger

Kommunen kan bruke inntektene fra avløpsgebyrene til å dekke «nødvendige» kostnader i avløpssektoren, se forurensningsforskriften § 16-1. Kostnader som kan dekkes er utgifter til drift og vedlikehold av kommunalt ledningsnett og tilhørende renseanlegg. Adgangen til å dekke utgiftene vil være uavhengig av om anleggene håndterer overvann eller en blanding av overvann og spillvann.

Tiltak for å avlaste kommunalt ledningsnettet eller renseanlegg vil i noen tilfeller kunne finansieres av vann- og avløpsgebyrene. Forutsetningen er at tiltaket skjer for å avlaste et allerede etablert ledningsnett.

Det vil si at:

  • Vann- og avløpsgebyret kan bare brukes til å finansiere tiltak for å separere overvann som allerede er koblet på en ledning.
  • Gebyret kan ikke brukes til å finansiere tiltak for å håndtere overvann før det kobles på ledning.

Eksempler på tiltak som kan finansieres av vann- og avløpsgebyret kan være separering av rør slik at overvann skilles fra spillvann. Dersom det mest hensiktsmessige tiltaket i forbindelse med separering av rør er å infiltrere det frakoblete overvannet i grunnen eller lede det til et vassdrag, kan utgifter knyttet til dette også dekkes. Vann- og avløpsgebyret kan imidlertid ikke brukes til å finansiere tilskudd til private overvannstiltak som kan redusere kommunens behov for selv å gjøre tiltak eller investeringer på vegne av fellesskapet.

Gebyrinntekter fra vann- og avløpsgebyret kan ikke brukes til å finansiere generell overvannshåndtering. Utbedring av bekker og vassdrag for å håndtere økte vannmengder er heller ikke en del av kommunens avløpshåndtering, og inngår derfor ikke i selvkostområdet for avløpsgebyret»

I dag er den variable delen av årsgebyret, som er knyttet til kommunens arbeid med overvann, inkludert i avløpsgebyret, slik at årsgebyret for overvann blir beregnet ut fra husstandens vannforbruk (stipulert eller målt). I NOU 2015:16 foreslo Overvannsutvalget at avløpsgebyret skulle splittes i et gebyr for spillvann og et gebyr for overvann. Mye tyder på at vass- og avløpsanleggslova og forurensningsforskriften vil bli endret, slik at kommunen vil få mulighet til å innføre et eget overvannsgebyr. Denne veiledningen vil oppdateres dersom det vedtas nytt regelverk.