Vann- og avløp

Den kommunale vann- og avløpssektoren

Produksjonen av kommunale vann- og avløpstjenester er, sammen med innsamling og behandling av husholdningsavfall, de dominerende kommunale selvkosttjenestene i Norge. 4,6 millioner innbyggere var i 2021 tilknyttet kommunalt vann- og avløpsnett. Dette tilsvarer 84 % av landets innbyggere. De øvrige innbyggerne har private- eller sameieløsninger.

Vann- og avløpssektoren skiller seg fra andre kommunale selvkosttjenester ved at en stor andel av selvkost er kapitalkostnader (renter og avskrivninger). Dette skyldes et høyt investeringsnivå. Samlet investeringsbehov er kalkulert til 332 mrd. kroner frem til 2040.

Skjerpede myndighetskrav som følge av klima, overvann, sikkerhet og beredskap har betydning for fremtidig investeringsnivå. Det samme har forhold knyttet til befolkningsvekst i de større byene. Deler av Norge har i tillegg store etterslep knyttet til fornying og vedlikehold av ledningsnettet.

Samlet selvkost for vann- og avløpssektoren var i 2021 på 17,6 mrd. kroner.

Med følgende fordeling mellom vann og avløp:

  • 8,1 mrd. kroner på vann
  • 9,6 mrd. kroner på avløp

Kapitalkostnadene utgjorde, i 2021, 36 % av selvkostgrunnlaget på landsbasis.

Beregninger foretatt med utgangspunkt i regnskapet 2021, viser at en endring i kalkylerenten på 1 prosentpoeng medfører at samlet selvkost øker med om lag 6,3 % på landsbasis.

Figuren nedenfor viser utviklingen i samlet selvkost for landet fra 2015 til 2021 (blå søyler). Rød linje viser årlig kapitalbinding knyttet til landets VA-investeringer. Kapitalbindingen knyttet til alle landets vann- og avløpsinvesteringer lå ved utgangen av 2021 på om lag 112 mrd. kroner. Vann- og avløpsinvesteringene finansieres i hovedsak gjennom kommunale låneopptak. Gjelden er likevel ikke helt lik kapitalbindingen. Figuren nedenfor forenkler bildet noe ved at kapitalbindingen settes lik kommunal VA-gjeld.

Effekten av en endring i kalkylerenten fremgår tydelig i 2020. Gjennomsnittlig kalkylerente lå dette året på 1,39 %. Totalselvkost på landsbasis (blå søyle) ble da redusert, på tross av et høyere investeringsnivå (rød linje).

Foreløpige prognoser fra kommunalbanken viser betydelig vekst i kalkylerenten de nærmeste årene,noe som vil medføre økte gebyr for abonnentene.

Kommunalbankens prognoser finner du via denne linken.

Drifts- og eierstruktur

I Norge er det i hovedsak kommunene og kommunalt eide selskap/foretak som står for driften av vann- og avløpstjenestene. Virksomheten er nært knyttet til andre kommunale ansvarsområder som plan og bygg, miljøforvaltning, brannvern og beredskap. Svikt i vann- og avløpstjenestene vil ha store konsekvenser for bl.a. helse, miljø og sikkerhet i samfunnet. Særlig er driften av vannverkene ansett som kritisk viktig for nasjonal helse og sikkerhet.

Til sammen er det 1100 vannverk og 2250 avløpsanlegg som er eid av kommuner eller kommunalt eide selskaper, samt 870 mindre samvirkevannverk, hyttevannverk o.l. Det er 450 avløpsanlegg i områder der det ikke er bygget ut kommunalt tilbud.

Resterende innbyggere bor i mer spredtbygde strøk med egne løsninger for vann og avløp. Vann- og avløpstjenestene er en naturlig monopolvirksomhet, da det ikke er aktuelt å bygge ut konkurrerende vann- og avløpsinfrastruktur.

Økte VA-investeringer og renterisiko

Selvkostregelverket gjør at kommunale vann- og avløpsinvesteringer i utgangspunktet har liten betydning for kommunale driftsbudsjetter, da renter og avdrag finansieres av vann- og avløpsgebyrene.

Når en analyserer kommunens gjeldsrisiko, vurderer en ofte kommunens netto renteeksponerte gjeld. Kapitalbindingen knyttet til VAR-anlegg (vann, avløp og renovasjon) trekkes da ut. Figuren nedenfor viser hvordan renteeksponert gjeld i en kommune kan beregnes. Prosentfordelingen vil imidlertid variere fra kommune til kommune.

Investeringer på VAR-området trekkes altså ut når en analyserer kommunens netto renteeksponerte gjeld. Det knytter seg likevel en renterisiko også til investeringer på VAR-området, på grunn av avvik mellom faktisk lånerente og kalkylerenten som brukes innenfor selvkost.

Kommunalbanken har utviklet et eget lånetilbud for å redusere kommunens renterisiko knyttet til VAR-området. For å få vite mer om disse lånene må man kontakte Kommunalbanken.

Investeringer på vann- og avløpsområdet kan tilfredsstille kriteriene som gis for grønne lån. En får da tilgang til det grønne obligasjonsmarkedet, som gir lavere rente. Se nærmere informasjon på Kommunalbankens nettsider.

Interkommunalt samarbeid

Interkommunalt samarbeid på vann- og avløpsområdet gjelder i hovedsak vannverk og avløpsrenseanlegg. I 2019 fikk 1,12 millioner innbyggere i Norge vann fra 10 interkommunale vannverk. Avløpsvann fra ca. 1,4 millioner innbyggere blir renset i renseanlegg eid av 12 interkommunale selskap. GIVAS IKS er det eneste eksempelet på et interkommunalt samarbeid om vann og avløp der selskapet eier vann- og avløpsinfrastrukturen og har totalansvar for tjenesten for sine kommuner.

Den vesentlige forskjellen mellom kommune og selskap som har totalansvar, og selskapene som produserer deler av tjenestene etter selvkost, ligger i praktisering av selvkostprinsippet. Selskapene som ikke har ansvaret for tjenesten fram til abonnentene, krever ikke inn gebyrer og har ikke selvkostfondet.

Selskapene som produserer deler av den kommunale tjenesten, må avregne kostnader overfor kommunene etter selvkost. Dersom tjenestetilbudet som leveres eierkommuner er vesentlig forskjellig, må det utarbeides separate selvkostregnskap som grunnlag for avregning av kommunenes kostnader. Hvordan selvkost avregnes mellom selskapene og eierkommunene, er ikke regulert i selvkostforskriften, men kan følge av selskapsavtalen med mer. Selskapene har ansvar for å fremlegge dokumentasjon som viser hvordan selvkost er beregnet.

Miljø, innovasjon og forskning

Å levere bærekraftige vann- og avløpstjenester er en samfunnskritisk og krevende oppgave. Klimaendringer har ført til hyppigere og kraftigere nedbør. Sammen med økt fortetting og urbanisering, gir det stadig større utfordringer knyttet til håndtering av overvann og til driften av avløpssystemene, i tillegg til at vannkvaliteten i drikkevannskilder påvirkes. Samtidig øker myndighetenes krav og publikums forventninger til en sikker vannforsyning og til god miljøtilstand i bekker, elver, innsjøer og kystvann. Mange kommuner er på etterskudd, og må øke takten på oppgraderingen og fornyelsen av vann- og avløpsinfrastrukturen. For å unngå at det investeres i utdaterte og lite bærekraftige løsninger, er kunnskap sentralt. Vann- og avløpsvirksomhetene kan og bør bidra til at relevant kunnskap og nye bærekraftige løsninger etterspørres og utvikles i FoU og innovasjonsprosjekter, i samarbeid med forskningsmiljøer og næringslivet.

FoU og innovasjonskostnader innarbeides i dag i selvkostgrunnlaget gjennom faktisk regnskapsføring knyttet til gjennomførte prosjekt.

En fremtid som markedsaktør?

Mange vann- og avløpsselskap, men også enkelte kommuner, har satt søkelyset på omsetning av restprodukter, som slam og biogass, fra sin virksomhet. Det forekommer også at kommunale og interkommunale selskap, som i hovedsak produserer vann– og avløpstjenester innenfor selvkostregimet, deltar i konkurranse om oppdrag i markedet. Dette krever at kommuner og selskap har økt oppmerksomhet på hvordan salg utenfor det definerte selvkostområdet skal håndteres.

I denne veilederen gis en kortfattet oversikt over EØS-avtalens regelverk for såkalt ulovlig statsstøtte, som de offentlige vann- og avløpsvirksomhetene kan bli omfattet av. Det gjøres også rede for hva som kan være økonomisk aktivitet, hva som defineres som ulovlig statsstøtte og hvilke tiltak som må iverksettes.

Av oppslag på regjeringens nettsider 4. mai 2021 fremgår det at regjeringen vil løse ESA-saken ved å se på sektorvise tiltak. Vi vil oppdatere nettsiden når regjeringen eventuelt kommer med nye retningslinjer som klargjør hva den kommunale vann- og avløpssektoren må foreta seg for å opptre korrekt som markedsaktør.